Det blir funnet olje i Nordsjøen

«Man kan se bort fra mulighetene for at det skulle finnes kull, olje eller svovel på kontinentalsokkelen langs den norske kyst.»

Dette utsagnet står i et brev som Norges Geologiske Undersøkelse (NGU) sendte Utenriksdepartementet i februar 1958. For mange var det bare en bekreftelse av den alminnelige oppfatningen på den tiden, slik den også var i Danmark og England.
Hovedgrunnen til denne oppfatningen var nok at man den gangen ikke hadde vår tids geologiske forståelse av hvordan jordskorpa oppfører seg. I dag har vi bedre kunnskaper om hvordan kontinentene beveger seg, det vi kaller platetektonikk.

Tidlige tegn på olje
Selv om NGU ikke hadde noen tro på at det fantes petroleum på norsk kontinentalsokkel, var det andre som tidligere hadde registrert tegn som tydet på det motsatte. Da den danske presten Erik Pontoppidan foretok sine reiser i Finnmark på 1700-tallet, beskrev han olje som drev i land på kysten. I Arendal ble det beskrevet et petroleumsfunn, olje som piplet ut av hulrom i bergarter, tidlig på 1900-tallet.

I England var det kjent tykke kullavsetninger og organisk rike skifere. Bergartene rundt Yorkshire er de samme man finner i Nordsjøen. De hvite klipper ved Dover er av samme bergart som vi finner på Ekofiskfeltet. Kort sagt fantes det en del indikasjoner, noen av dem flere hundre år gamle.

Det startet i Nederland
I 1958 ble det funnet store gassmengder i Nederland. Berglagene som gassen ble funnet i, strakte seg fra land og utover i Nordsjøen til området mellom Storbritannia og Norge. Siden olje og gass ofte blir dannet i de samme bergartene, kunne vi da nok en gang spore indikasjoner på petroleum under havet utenfor Norge.

Virksomheten i Nordsjøen startet egentlig med at det amerikanske oljeselskapet Phillips Petroleum søkte norske myndigheter om å få drive letevirksomhet i norske farvann. Svaret var avventende. For det første var grenselinjene mellom kyststatene ennå ikke bestemt. Dessuten mente myndighetene at det også var en rekke andre formelle spørsmål som måtte avklares før man kunne gi noe klart svar på slike henvendelser. Men i 1965 var det klart for å lyse ut de første blokkene, og sommeren 1966 ble den første brønnen boret. Oljeselskapet Esso var først ute med bore-riggen «Ocean Traveler».

Mange tørre hull
Resultatet av den aller første boringen var et tørt hull, og dem ble det mange av. Det ble så mange tørre hull at de fleste etter hvert begynte å miste troen på at det i det hele tatt var mulig å gjøre drivverdige funn. Man hadde nok funnet spor av hydrokarboner, men ikke noe som kunne gi grunnlag for produksjon.

Leteboringsfartøyene var begynt å forlate de norske feltene da Phillips Petroleum startet på den 32. brønnen med plattformen «Ocean Viking». Til da hadde oljeselskapene brukt rundt 750 millioner kroner i datidens kroneverdi på leting, uten å gjøre et eneste skikkelig funn. Men så, like før Phillips Petroleum også skulle til å trekke seg ut fra Nordsjøen, skjedde det. Julen 1969 støtte «Ocean Viking» på store mengder olje. I begynnelsen var man forsiktig med å si noe om størrelsen på feltet. Men våren 1970 ble det bekreftet at det var et stort og drivverdig felt. Det fikk navnet Ekofisk, og var da det største oljefeltet i Europa. Høsten samme året fant Elf Aquitaine Friggfeltet, som på den tiden var et av verdens største gassfelt til havs. Ekofisk og tilgrensende felt sammen med funnet av Frigg brakte optimismen tilbake. Lete-aktiviteten fortsatte mer intenst enn noensinne. I 1971 startet Norge oljeproduksjonen.

Del på Facebook