Leting etter olje og gass

Oljeleting er en komplisert oppgave der eksperter fra mange forskjellige fagområder samarbeider. Avanserte geofysiske data og geologiske modeller er nødvendig for å skaffe best mulig kunnskap om interessante leteområder. Ser vi bort fra en begrenset letevirksomhet på Svalbard, foregår all leting på norsk område til havs.

Første fase i letearbeidet er å utarbeide geofysiske og geologiske kart over området. Disse kartene baserer seg på seismikk og kunnskap om sedimenter og fossiler. Hvis forutsetningene for dannelse av olje og gass er til stede og man kan identifisere en felle på grunnlag av seismiske data, kalles dette et prospekt. Det er bare boring som med sikkerhet kan avgjøre om det finnes olje eller gass i et prospekt. Sannsynligheten for å gjøre funn varierer, men er ofte rundt 20 prosent.

Geofysiske undersøkelser
Geofysiske undersøkelser er studier og målinger av jordoverflaten i leteområdet. Undersøkelsene om-fatter målinger av jordas tyngdekraft og magnetiske felt. Den langt viktigste geofysiske undersøkelses-metoden er imidlertid seismikk. Slike målinger gjennomføres både på land, fra fly og fra båt.

Seismiske undersøkelser: Ved seismiske målinger registrerer man hvordan lydbølger for-planter seg og reflekteres ned-over i jordskorpa. Når seismiske undersøkelser gjennomføres til havs, lager en luftkanon, som blir slept etter et seismisk fartøy, lydbølger som forplanter seg fra havoverflaten ned til havbunnen og videre nedover i berglagene. Tidligere ble det brukt sprengstoff for å lage de nødvendige trykkbølgene til seismiske undersøkelser, men denne teknikken har ikke vært brukt på norsk sokkel siden midten av 1970-årene.  

All informasjon om hvor lang tid lydbølgene bruker gjennom jordskorpa, blir lagret og senere bearbeidet ved hjelp av kraftige datamaskiner. Arbeidet er omfattende og kan ta flere måneder. Datamaskinene setter sammen et bilde av berglagene (seismiske seksjoner), og ved hjelp av dem kartlegger geo-logene hvilke bergarter som finnes i leteområdet, og hvordan de ligger i dypet.  

Leteboring og brønnkontroll
Vi skiller mellom leteboring og produksjonsboring. En letebrønn er den første brønnen som bores i et leteområde. Et langt rør med et bor i enden dreies rundt slik at boret arbeider seg ned gjennom berglagene på havbunnen.

Borekronen og røret utgjør borestrengen. Til den nederste delen av borestrengen brukes spesielle vektrør som gir den ekstra tyngden (50–70 tonn) som trengs for at boret skal trenge nedover i lagrekken. Etter hvert som borekronen arbeider seg nedover, må borestrengen forlenges. Rørlengder heises opp i boretårnet og kobles til enden av strengen. Det er også utviklet spesielle motorer som er plassert på borestrengen rett bak kronen, og som drives ved at man pumper boreslam gjennom borestrengen.

Motorer er særlig egnet når man skal retningsbore og bore i harde lag. Man starter å bore et hull med store borekroner (75–90 cm i diameter). Senere skifter man til mindre og mindre borekroner jo lenger ned det bores. De minste er som regel 15 cm i diameter. Når det skal skiftes til en mindre borekrone, trekkes hele borestrengen opp, og borehullet fôres med stålrør. Fôringen kan være flere hundre meter. Deretter pumpes det sement ned i borehullet, slik at sementen presses opp på utsiden av fôringsrørene. Dermed blir rørene støpt fast til brønnveggen. Dette forhindrer at veggen raser sammen, og det stopper olje og gass fra å trenge ukontrollert opp til overflaten på utsiden av fôringen.

Når boringen starter igjen, bruker man en mindre borekrone som passerer gjennom fôringsrøret.  

Boreslam og borekaks
Boreslam er en blanding av leire, kjemikalier, vann eller olje. Under boringen blir bore-slammet pumpet ned gjennom borestrengen og ut gjennom hull i borekronen. Deretter presses slammet på utsiden av borestrengen tilbake til plattformen på overflaten. Der renses boreslammet og pumpes tilbake i brønnen.

Slammet har flere viktige funksjoner. Det smører og kjøler bore­­­kronen under boringen, og fører utboret masse til overflaten. Geologer undersøker bitene for å få informasjon om bergartene man borer i. Disse steinbitene kalles borekaks og er som regel mindre enn 1 cm i diameter. Ved hjelp av mikroskop og analyser kan man avgjøre hva slags bergarter man borer i, sammenlikne med prøver fra andre borehull og se etter indikasjoner på petroleum. Borekaks blir også sendt til laboratorier på land for å få undersøkt innholdet av mikrofossiler. Ved hjelp av dem kan man aldersdatere sedimentene, og man gjør geokjemiske undersøkelser for å se etter spor av petroleum og kildebergarter.

Boreslammet motvirker også at veggen i borehullet raser inn, og det holder trykket i brønnen under kontroll (trykkbalansering). Er vekten av boreslammet for liten, kan trykket i brønnen presse olje eller gass til overflaten. Dersom vekten av boreslammet er for høy, kan slammet forsvinne inn i reservoaret og tette igjen porene. Derfor må vekten av boreslammet avpasses etter trykket i sedimentene det bores gjennom.
Oljeselskapene har i høy grad gått over til vannbasert boreslam. Noen ganger, for eksempel ved såkalt avviksboring, erdet nødvendig med olje i boreslammet for å redusere friksjonen mellom borestrengen og hullveggen.

Del på Facebook