Artikkelbilde


Utbygging og produksjon

Når det er funnet olje eller gass, blir det boret avgrensningsbrønner for å bestemme hvor stort feltet er. Hvis feltet er økonomisk lønnsomt, blir det besluttet å bygge det ut. Gassfelt må i tillegg ha en avtale for salg av gass. Oljeselskapene utarbeider en plan for utbygging og drift av feltet (PUD) som blir oversendt myndighetene for godkjenning. Fra et felt er funnet til det er i produksjon, kan det gå opp til 15 år, og i enkelte tilfeller lenger.

Mye skal være på plass før oljeselskapene kan starte med utbygging .- og enda mer må være i orden før produksjonen kan starte.

SIKKERHETSVENTILER MOT UKONTROLLERT UTBLÅSNING (BOP)
Trykket i forskjellige sedimentlag og områder varierer mye på norsk sokkel. I enkelte områder er trykket så høyt at det kunne løftet en vannsøyle flere kilometer opp i luften om det fikk strømme fritt mot havoverflaten. Under boring skal det derfor alltid være dobbelt sikring mot dette trykket: boreslammet og en sikkerhetsventil (BOP). En slik BOP-ventil (Blow-Out-Preventer) reagerer på uventede trykkforandringer og stenger strømmen av olje og gass.

LOGGING
Etter at man har boret et stykke, og før man setter i fôringsrør, er det vanlig å foreta en rekke målinger av bergartenes egenskaper ved å senke måleinstrumenter på en kabel ned i borehullet. Det foretas blant annet målinger av elektrisk motstand, lydhastigheten og radioaktiviteten i bergartene. Undersøkelsene gir informasjon om egenskapene til bergartene og om de inneholder olje eller gass. Denne typen målinger kalles logging. For å spare tid er det blitt mer og mer vanlig å foreta en rekke av disse målingene ved hjelp av instrumenter montert på borestrengen mens man borer.

TESTING
For å finne ut om et berglag virkelig inneholder petroleum som lar seg utvinne, tar man borestrengen opp, sirkulasjonen av boreslam stanses, og ventiler som skal kontrollere trykket i brønnen, blir satt inn. Deretter skytes det hull i fôringsrøret, slik at vann, olje eller gass kan trenge inn i brønnen. Denne testingen gir en pekepinn på hvor mye olje eller gass som kan produseres i døgnet. Dette har betydning for drivverdigheten av funnet. Det er også utviklet mindre testutstyr montert på kabel som kan gi verdifull informasjon om trykket, og som kan brukes til å samle inn væskeprøver.

HVA KOSTER DET Å BORE EN BRØNN?
Det er dyrt å bore på norsk sokkel. Kostnadene varierer fra 50 til 300 millioner kroner for et borehull, avhengig av hvor dypt det må bores, og hvor mye data som blir samlet inn. Prisen på leie av borerigger varierer også sterkt. Er det stor etterspørsel, går prisen opp. Som en tommelfingerregel kan man si at riggleien utgjør halveborekostnaden. Under en boreoperasjon kan kostnadene ligge på 50 000–100 000 kroner i timen. Det er lett å forstå at effektive borerutiner og optimalisert innsamling av data er viktig.      

LANG TID
Når det er funnet olje eller gass, blir det boret avgrensningsbrønner for å bestemme hvor stort feltet er. Hvis feltet er økonomisk lønnsomt, blir det besluttet å bygge det ut. Gassfelt må i tillegg ha en avtale for salg av gass. Oljeselskapene utarbeider en plan for utbygging og drift av feltet (PUD) som blir oversendt myndighetene for godkjenning. Fra et felt er funnet til det er i produksjon, kan det gå opp til 15 år, og i enkelte tilfeller lenger.

Et felt vil kunne produsere i mange år, og må tåle store svingninger i oljeprisen. Oljeselskapene vil derfor først sette i gang felt som er mest lønnsomme, og lete etter teknologiske løsninger for utbygging og drift som reduserer kostnadene ved å bygge ut små felt. Flytende produksjonsskip, gjenbruk av installasjoner og undervannsløsninger er eksempler på løsninger som bidrar til reduserte kostnader og derfor bedret lønnsomhet i et felt. Dette øker muligheten til å bygge ut små funn.

GOD GJENNOMSTRØMNING
GJØR DET LETTERE Å PRODUSERE
Et reservoar bør være slik at man kan produsere fort og lett. Jo bedre gjennomstrømning reservoarbergarten har, desto lettere strømmer oljen og gassen ut av reservoaret. God gjennomstrømning betyr færre produksjonsbrønner og lavere utbyggingskostnader.

En brønn i et reservoar der oljen beveger seg lett, kan drenere et område på 1500 dekar (som tilsvarer 250 fotballbaner). Horisontale brønner og brønner med flere grener er vanlig. Dermed kan mindre forekomster som tidligere ikke har vært driv¬verdige, settes i produksjon. Slike finnes det mange av på norsk sokkel.

AVVIKSBORING OG ULIKE BRØNNTYPER
I produksjonsbrønner kan det være ønskelig å bore horisontalt, eller med en eller annen vinkel, for å produsere bedre fra tynne oljelag. Avviksboring muliggjør drenering av deler av felt som ligger langt fra plattformen. Man kan bore horisontalt over flere kilometer, og i ekstreme tilfeller vende boreretningen oppover igjen, eller svinge brønnen i horisontalplanet. Det er flere måter å bore i vinkel på ut fra vertikalen.

En mye brukt metode er å bruke en del av borestrengen formet som et kneledd. I de siste årene er det kommet mer direkte styresystemer hvor man ved hjelp av kontinuerlig avlesning av vinkel og retning kan styre borekronen. Dette øker effektiviteten og treffsikkerheten. Brønntypene klassifiseres etter hva som er formålet med dem:Avgrensningsbrønner bores for å kartlegge utstrekningen av et funn og for å avgjøre om det er drivverdig.

Produksjonsbrønner er de permanente brønnene som bringer oljen og gassen til overflaten under produksjonsfasen. Så lenge feltet er i drift, vil det hele tiden kunne bores nye brønner, enten fra plattformen eller fra mobile rigger. Ved bruk av horisontalbrønner kan man bore over 10 km ut fra plattformen. På denne måten kan et felt bestå av flere hundre produksjonsbrønner, avhengig av hvor stort feltet er. En plattform kan være utgangspunkt for opptil 30–40 produksjonsbrønner.

Brønner til vann- eller gassinjeksjon. For å øke utvinningsgraden av petroleumsforekomsten i et felt pumper man vann eller gass ned i reservoaret for å holde trykket ved like. Til dette arbeidet bores det egne brønner, som ikke er annerledes enn produksjonsbrønnene. Forskjellen er bare at man pumper noe ned i reservoaret i stedet for at olje eller gass kommer opp.

OLJENS KVALITET ER VIKTIG
Kvaliteten på oljen er viktig for produksjonen. Tung olje strømmer langsomt gjennom et reservoar og inneholder tyngre bestanddeler, metaller eller svovel. Den er derfor vanskeligere å produsere enn lettere olje, og den forurenser mer ved forbrenning.
Lett olje trenger mindre spesialbehandling under raffineringen, og dermed blir utgiftene lavere. I tillegg er lett olje mer etterspurt enn tyngre olje, bl.a. fordi den forurenser mindre i bruk. Den oppnår dermed høyere pris.

Gass kan inneholde stoffer (H2S og CO2) som fordyrer utvinning, transport og bruk. Olje og gass fra Norge har som regel lavt svovelinnhold og er av den grunn ekstra verdifull.

UTVINNER OLJE OG GASS VED HJELP  AV TRYKK
I noen oljefelt må oljen pumpes opp, men i Nordsjøen og i Norskehavet er det et overtrykk som gjør at olje og gass strømmer naturlig opp til overflaten når reservoaret blir punktert.
Under produksjon er det som regel tre drivmekanismer: det naturlige trykket, vanndriv eller gassdriv. Utvinning ved hjelp av trykkavlastning kalles primærutvinning.
Utvinning ved hjelp av injeksjon av vann eller gass kalles ofte sekundærutvinning. Dette blir brukt på de fleste norske felt.

Trykkavlastning
Oljen og gassen i reservoaret bærer en del av vekten av bergartene over, og vil strømme naturlig til overflaten når reservoaret blir punktert av brønner. Dette er ofte tilstrekkelig i gassreservoarer eller i reservoarer med høyt trykk.I oljefelt med stort trykk vil mye gass kunne løse seg opp i oljen, omtrent på samme måte som kullsyre i en flaske mineralvann.
Etter hvert som oljen blir ut-vunnet og trykket synker, vil gassen trenge ut av oljen som bobler. Frigjøringen av slik gass hjelper til med å holde trykket ved like mens oljen blir presset til overflaten.

Vanndriv
Under et olje- eller gasslag er det alltid vann. Olje og gass er lettere enn vann og flyter derfor oppå. Etter hvert som produksjonen skrider fram, erstatter vann fra andre deler av reservoaret oljen eller gassen som er blitt utvunnet. Dette utnytter man aktivt ved å pumpe renset sjøvann ned i reservoaret for å opprettholde trykket og fortrenge oljen og gassen fra porene.

Gassdriv
På grunn av det store trykket som er i et reservoar, vil eventuell gass alltid være komprimert over oljen og under takbergarten. Under produksjonen vil gassen utvide seg og hjelpe til med å presse oljen gjennom reservoaret og opp gjennom produksjonsbrønnen. Utvunnet gass eller gass fra andre felt pumpes ofte ned for å holde trykket oppe. I gunstige tilfeller vil gassen mer effektivt fortrenge olje enn vann fra porene.

UTVINNINGSGRADEN
Hvor mye som kan utvinnes fra et felt, varierer med gjennomstrømningsevnen til reservoarbergarten, egenskapene til oljen eller gassen og trykket i reservoaret.
På Ekofisk regner man med å kunne utvinne ca. 40 prosent. På Statfjord regner man å ta ut over 60 prosent. I gassfelt er utvinningsgraden ofte større. Der kan opptil 60–80 prosent av gassen utvinnes.

Det brukes store ressurser på økt utvinning fra eksisterende felt. Det arbeides kontinuerlig med å finne nye metoder som øker utvinningsgraden. Injeksjon av vann og/eller gass for å holde oppe trykket i reservoaret blir brukt på de fleste norske oljefelt. Horisontal boring har også i betydelig grad bidratt til økt utvinning.

PRODUKSJONSPLATTFORMER OG -SKIP
Til produksjon trenger man som regel større anlegg enn vanlige borerigger og boreskip. Dette er kostnadskrevende. Derfor blir det utprøvd stadig nye løsninger, og utviklingen går raskt framover mot lettere og mer fleksibelt utstyr, og dessuten installasjoner på havbunnen. Dette er viktig siden de fleste nye felt på norsk sokkel kommer til å være betydelig mindre enn de tidligere gigantene.Flytende produksjonsinstallasjoner er vanligvis billigere enn de store gravitasjonsplattformene.I tillegg er det lettere å fjerne og gjenbruke denne typen installasjoner.

UNDERVANNSUTSTYR
Man bruker også produksjonsutstyr på havbunnen til å utvinne petroleum. Slike installasjoner krever både mindre investeringer og mindre personell til overvåkning og drift enn mer tradisjonelle utbyggingsløsninger.
En installasjon på havbunnen sender olje og gass via rørledning til en flytende produksjonsenhet, en nærliggende produksjonsplattform eller et anlegg på land. Det blir kontinuerlig utviklet nytt utstyr for installasjon på havbunnen, som pumper og separasjonsutstyr for gass og væsker. Dette vil begrense utbyggingskostnadene på mindre felt og gjøre det mulig å produsere på store havdyp.

HVA SKJER NÅR OLJEN OG GASSEN
KOMMER OPP TIL PLATTFORMEN?
Når olje og gass skal hentes opp, setter man et produksjonsrør ned i brønnen. Oljen og gassen som kommer til overflaten, har høy temperatur, 60–80˚C er ikke uvanlig. Også trykket er høyt og kan ligge på flere hundre atmosfærer.

Behandlingen av olje og gass foregår i prosessenheten på plattformen. Gass og vann blir skilt fra oljen, samtidig som sand og steinpartikler fjernes. Deretter blir råoljen kjølt ned før den lagres eller transporteres bort i rørledning eller med tankskip. Gassen blir først tørket ved at vanndampen skilles ut ved hjelp av glykol. Den tørkede gassen blir deretter transportert til land i rørledninger. I forbindelse med utbyggingen av Trollfeltet ble prosessutstyret for første gang plassert på land i stedet for på en installasjon til havs.

NATURGASS: Metan, etan, propan og butan er de viktigste bestanddelene i naturgass slik den kommer opp fra dypet. 80–100 prosent er metan. Når det gjelder naturgass, skiller vi mellom tørrgass og våtgass. Tørrgass inneholder nesten bare metan og etan. Våtgass, eller kondensat, inneholder komponenter som etan, propan eller butan.

RÅOLJE er betegnelsen på oljen etter at gass og vann er skilt ut.

Del på Facebook