Videreforedling av olje og gass

Olje og gass brukes til to hovedformål: som energikilde (kraftproduksjon, drivstoff) og som råstoff til petrokjemisk industri.

Råolje består av bestemte forbindelser av karbon (C) og hydrogen (H). Molekylsammensetningen avgjør hvilke produkter man får. Ved å knuse og bryte ned molekylene under bestemt trykk og temperatur (krakking) kan man lage nesten utallige produkter med olje som råstoff.

Raffinering
Olje og gass består av en rekke delstoffer. De blir skilt fra hverandre, først ved en oppvarmingsprosess, deretter ved avkjøling, i et raffineri. Man varmer oljen opp til ca. 400 °C.
Det aller meste av oljen går da over i gassform. Så føres gassen inn i et destilleringstårn, der temperaturen avtar fra bunnen og oppover. Nederst er temperaturen nesten 400 °C, øverst er den ca. 130 °C.   Gassen stiger da i beholderen.
Dette er en destilleringsprosess, dvs. at man skiller fra hverandre væsker med ulikt kokepunkt.

De forskjellige delstoffene (komponentene) i oljen har ulikt kokepunkt. Når gassen stiger, vil hver enkelt bestanddel skille seg fra resten når den får en temperatur under kokepunktet sitt. Da går den igjen over i væskeform.

Oppover i destilleringstårnet er det oppsamlingsbrett for hver av de utskilte væskene. På den måten kan man ta ut de bestanddelene som har lavest kokepunkt på toppen: gassene propan, butan, metan og etan, dernest følger nafta, parafin, lette fyringsoljer, tunge fyringsoljer og helt nederst asfalt, som har et kokepunkt på nær 400 °C. Utskillingsprosessen kalles fraksjonering.

Hver enkelt av de bestanddelene man skiller ut, blir foredlet videre før de blir sluttprodukter.  

Gassforedling
Av gass kan man lage etylen, polyetylen og polypropylen. De to sistnevnte stoffene blir brukt til produksjon av beholdere, tanker og siloer. Disse produktene blir formet mens råstoffet er varmt og lett å bearbeide. En viktig egenskap til slike produkter er at de er sikre mot lekkasje og dermed anvendelige for eksempel i landbruket til oppbevaring av fôr som er tilsatt kjemikalier.

Polyetylen og polypropylen brukes også til å framstille emballasje for sterile legemidler. En kjemisk reaksjon mellom etylen og klor gir vinylkloridmonomer, VCM. VCM blir til plastråstoffet polyvinylklorid, PVC.

PVC blir laget både som pulver og perler og brukes i mange produkter: vann- og kloakkrør, bygningsmaterialer, emballasje, takrenner, flasker, golvbelegg, tapeter, klær, sko, medisinsk utstyr, isolasjon til ledninger, bilseter, vindusammer, vannslanger, leker, hansker, regntøy og mye annet.  
PVC-produkter har lang levetid. Som bygningsartikler har de den fordelen at de er rustfrie og har god motstandsdyktighet mot vær, vind og vekslende temperatur. De krever lite eller intet vedlikehold. Produktene er lette i vekt og også lette å forme og farge. PVC-produktene er vanntette.  

«Brukt» PVC kan brukes om igjen. Man har begynt å bruke kabelavfall med PVC som bestanddel som energikilde og til produksjon av sement. Produktspekteret er mangfoldig: Både kontorstoler og undertøy kan ha gjenvunnet plastavfall som råstoff.  

PVC er miljøvennlig også på en annen måte: Plastflasker har mye lengre levetid enn flasker av glass, og en lastebil som frakter et lass med flasker av plast, bruker 40 prosent mindre drivstoff enn en lastebil som frakter samme mengde glassflasker.   Å bearbeide PVC er dessverre ikke ufarlig. Det er påvist at innånding og hudkontakt kan være kreftframkallende. Derfor er det nødvendig med strenge sikkerhetsrutiner for dem som arbeider med slik bearbeiding.

Det er ikke farlig å berøre ferdige PVC-produkter.

Del på Facebook