Hva olje og gass betyr for det norske samfunnet

Tidlig i 1960-årene var det få nordmenn som trodde det var mulig å finne olje og gass i Norge. Det var i araberlandene man kunne finne slikt. Riktignok var det gjort store gassfunn på land i Nederland, men var det mulig at olje og gass også kunne finnes lenger nord?

Noen oljeselskaper mente ja. Deler av Nordsjøen hadde den samme geologien som fantes i Nederland. Dette måtte undersøkes nærmere.

Hvem eide havbunnen?
På dette tidspunktet var rettstilstanden i Nordsjøen uklar. Flere land grenset til Nordsjøen. Utenfor sitt landområde hadde de rettigheter i en fiskerisone, og ellers var det fritt hav der alle lands skip kunne seile. Men hva med havbunnen – hvem eide den?

På dette området forelå det mange meninger, men ingen faste regler. Et midtlinjeprinsipp begynte imidlertid å få gjennomslagskraft. I et område som Nordsjøen skulle havbunnen tilhøre den nasjonen som lå nærmest.  

Da oljeselskapene startet å vise interesse for Nordsjøen, skjønte norske myndigheter at det hastet med å få avklart eierforholdene til havbunnen i Nordsjøen. Engelske og danske myndigheter ble straks kontaktet, og vanskelige forhandlinger kom i gang.   Resultatet av disse forhandlingene ble Norges største landnåm siden vikingtiden. En stor del av grunnen i Nordsjøen tilfalt Norge.  

Det første funnet
I 1969 fant Philips Petroleum Ekofisk-feltet i Nordsjøen. Ekofisk, Statfjord, Gullfaks og flere andre felt lå i grenseom­rådene mot Danmark og England og viste seg å inneholde store mengder olje og gass. Vi var heldige som hadde fått fastlagt grenselinjen før funn ble gjort. Akkurat da vi holdt på å etablere oss som oljenasjon, begynte oljeprisene å stige. Mens andre vestlige industriland slet med underskudd og nedgangstider utover i 1970-årene, klarte Norge seg bra.

Siden har olje- og gassvirksom­heten blitt en av bærebjelkene i norsk økonomi. Men på hvilken måte? Og hvordan har petroleums­virksomheten påvirket det norske samfunnet?

Økt velferd
Alt i starten slo Stortinget fast at oljeutvinningen skulle komme det norske folket til gode, og oljepengene skulle støtte opp om regjeringens økonomiske mål. Vi skulle omgjøre olje til velferd.

Til nå har om lag 80 prosent av avkast­ningen fra kontinentalsokkelen tilfalt staten, mens om lag 20 prosent har kommet selskapene til gode. Skatteinntektene har gjort det mulig å sette i verk samfunns­reformer vi ellers neppe ville hatt råd til. Gjør vi et overslag over det beløpet virksomheten har tilført den norske staten i siste del av det tjuende århundret, kommer vi fram til 836 milliarder kroner, målt i dagens kroneverdi.  
I enkelte år har statens netto kontantstrøm fra olje- og gass­virksomheten utgjort over 40 prosent av statens totale inntekter. På det meste har olje- og gassproduksjonen utgjort 16 prosent av det norske bruttonasjonal­produktet og nesten 40 prosent av norsk eksport.  

Store svingninger i norsk økonomi
Oljeprisen er helt grunnleggende for all oljevirksomhet, enten det er i Norge eller andre land. Er ikke prisen høy nok, vil det ikke svare seg å bygge ut oljefelt og produsere olje. Grensen for lønnsomhet varierer fra felt til felt. Noen oljefelt kan produsere lønnsomt ved en oljepris ned til 10–12 dollar per fat. Norsk oljevirksomhet er spesielt utsatt for endringer i oljeprisen fordi det kreves så store investeringer for å produsere olje til havs.

Høye oljepriser gir stor aktivitet og optimisme, mens lave priser lett skaper innstramninger og pessimisme.   I 1986 ble vi rammet av fall i oljeprisen, fra mer enn 30 til under 10 dollar per fat. Bakgrunnen var samarbeidsproblemer i OPEC og en kraftig økning i produksjonen på verdensbasis.
I løpet av et års tid førte krisen til at statens oljeinntekter stupte, og utenriksøkonomien vår ble sterkt svekket. Norske myndigheter ble tvunget til å stramme inn på økonomien, slik at den ble bedre tilpasset inntektssvikten.   Etter krisen i 1986 har oljeprisen vært ustabil. OPECs rolle som kontrollorgan og maktfaktor er også blitt svekket.

Den neste store rystelsen kom i 1998. Tidlig på året sank prisen fra 20 dollar til 10–11 dollarper fat, blant annet som følge av den økonomiske krisen i Asia. Også denne gangen fikk vi demonstrert sårbarheten overfor svingninger i oljeprisen. Fra å være et solid overskuddsland i 1997 fikk vi underskudd i utenriksøkonomien i 1998, og staten fikk svekket sine inntekter. I neste omgang førte det til en innstramningspolitikkfra myndighetenes side.

Flere norske bedrifter som var tilknyttet olje- og gassvirksomheten, fikk problemer med å holde aktiviteten oppe. De negative virkningene ble spesielt merkbare der disse bedriftene var dominerende arbeidsplasser i mindre lokalsamfunn.  

Påvirkning av næringsstruktur og teknologisk utvikling
Hvem skulle få utvinne olje på den norske kontinentalsokkelen? I loven står det at den norske regjeringen skal bestemme hvem som skal få utforske eller utnytte forekomstene. Den kan også sette betingelser overfor selskaper som får en slik tillatelse.  

I praksis foregår det slik at oljeselskapene først kartlegger og evaluerer blokker som myndighetene har lyst ut i såkalte «konsesjonsrunder» om lag hvert annet år. Etter at oljeselskapene har bestemt seg for hvilke blokker de ønsker å satse på, sender de en søknad om rett til undersøkelser, leteboring og utvinning.  
Selskapene får tildelt eierandeler, og ett selskap tildeles operatørrollen i hver lisens. Operatørselskapet står ansvarlig for organisering og drift av feltet. Norsk Hydro var med som lisenspartner alt fra starten under den første konsesjonsrunden i 1965.

I 1970 kjøpte staten seg i all hemmelighet opp fra en eierandel på 48 prosent til 51 prosent i Norsk Hydro for å sikre statlig kontroll av selskapet og styrke de norske interessene i utvinningen av oljeressursene.  
Senere vedtok Stortinget i 1972 å opprette det helstatlige oljeselskapet Statoil, og at det skulle få en sentral plass. I tillegg skulle det opprettes et helprivat norsk selskap, Saga Petroleum ASA. Jo større del av virksomheten nordmennene selv kunne stå for, desto bedre, var oppfatningen i Stortinget.     Men vi kunne ikke greie jobben alene. Det var bare et fåtall nordmenn som hadde kompetanse innenfor denne virksomheten. I tillegg er petroleumsutvinning både svært kapitalkrevende og risikofylt, i den forstand at investorene kan komme til å tape penger. Det kan dessuten gå 10 til 15 år før investorene får pengene sine tilbake. Da er det lett å se at det også var naturlig å åpne for utenlandske aktører.

Et tjuetalls oljeselskaper deltar nå i utvinningen av olje og gass på norsk sokkel. Mangfoldet av selskaper er med på å tilføre det norske samfunnet ny kunnskap. Det store antallet har også bidratt til konkurranse om oppdragene og effektiv drift. Det betyr rett og slett at vi blir flinkere til å bruke ressursene våre på en slik måte at vi får mest mulig ut av dem.  
Mange av de nye feltene rundt omkring i verden er vanskelig tilgjengelige. Det er imidlertid likevel hard konkurranse om å delta i utvinningen og å levere utstyr for å utvikle feltene. I dag er dette et satsningsområde for den norske olje- og gassindustrien. Som et resultat av den nye teknologien og måten å organisere prosjektene på kan vi vise til en sterk reduksjon i utvinningskostnadene på norsk sokkel.  

Også innenfor miljøteknologien er det stor internasjonal konkurranse. På Sleipner Vest i Nordsjøen har man for eksempel tatt til å injisere CO2-gass i separate reservoarer. Denne måten å redusere utslippet av CO2 på har skapt stor interesse også internasjonalt.  

Parallelt med utbyggingen av olje- og gassfeltene har vi altså bygd opp en teknologisk «kompetanseformue». Også denne formuen kan vi høste av, ikke minst når det en gang i framtiden kan bli aktuelt å trappe ned virksomheten på norsk sokkel. Allerede i dag eksporterer bedriftene som forvalter denne formuen, varer og tjenester for flere milliarder kroner.
Det ytes også en utstrakt rådgivningstjeneste overfor nye oljenasjoner i etableringsfasen. Gjennom blant annet NORAD og Oljedirektoratet hjelper vi flere utviklingsland i Afrika og Asia med å utarbeide sin egen lovgivning for skatter, sikkerhet og miljø.

Mange nye arbeidsplasser og store ringvirkninger
Olje- og gassvirksomheten skapte en helt ny næring i det norske samfunnet. I starten var det de utenlandske selskapene som dominerte det norske oljemiljøet, og mange av de ansatte var utlendinger med erfaring innenfor oljeutvinning. Sysselsettingen i oljebransjen økte jevnt og trutt. Over 90 000 personer var direkte eller  indirekte knyttet til petroleums-sektoren i toppåret 1998. Av dem arbeidet vel 30 000 med undersøkelser, boring og produksjon. Vel 13 000 utførte forskjellige transport-, forpleinings- eller administrasjonstjenester, mens over 42 000 bygde og vedlikeholdt plattformer og skip. Mer enn 5 000 personer var dessuten engasjert i bygging og drift av foredlings- og ilandførings-anlegg. Om man inkluderer sysselsettingen i bedrifter som leverer varer og tjenester til olje- og gassbransjen, blir tallet på arbeidstakere tilknyttet olje- og gassvirksomheten i Norge langt høyere.  

I alt er det mer enn 1500 landbaserte bedrifter i Norge som leverer produkter til oljeindustrien. Vi begynte tidlig å ta over flere og flere av de funksjonene vi måtte ha utlendinger til i starten, og dermed falt andelen utlendinger gradvis fra mer enn 20 til under 5 prosent.

Del på Facebook